Nordøya på New Zealand

Etter vel et døgn i Wellington dro vi søndag ettermiddag nordover langs vestkysten. Denne dagen stanset vi for å overnatte på en campingplass, eller motorcamp som de kaller det her. Dette var faktisk første natten på turen at vi tok inn på campingplass. Det er en god løsning når vanntank er tom, tank for avfallsvann er full og batterier for mobiltelefon, PC og kamera trenger lading. Før vi dro videre hadde Randi en frisk morgendukkert på den fine stranden med lavasand.

Å komme fra sørøya til nordøya var som å komme fra en middels vestlandssommer til en fin sørlandssommer hjemme. Temperaturen både på land og sjø var mye høyere på nordøya. Vi kunne sitte ute å spise og Randi fikk sin daglige dukkert i havet eller i en innsjø.

Vi kjørte nordover via Waiouru og ørkenveien videre mot Turangi og Taupo. Mellom Taupo og Rotorua finnes mange varmekilder og vulkanske dalføre. I området er det også store varmekraftverk som utnytter geovarme (damp) til å produsere strøm. Første stedet vi stanset ble kalt månekrateret (Crater of the Moon) og her gikk vi en times tur mellom varme kilder med kokende vann og damp som sivet ut flere steder i terrenget. Et rart syn for oss som ikke er vant til slike forhold. (Se bilde)

Samme dagen fant vi en motorcamp i Waikite med varme kilder. På denne campingplassen var det anlagt tre svømmebasseng hvor temperaturen varierte fra 35 oC til 40 oC. Vannet i bassengene ble tatt fra en bekk i nærheten hvor kokende vann fosset ut av et krater og ble på veien mot bassengene avkjølt fra 98 oC til ca 40 oC. (Se bilde) Langs bekken var det satt opp fareskilt om kokende vann. Et merkelig syn. Vi var selvsagt i bassengene både om kvelden og tidlig neste morgen. Å sitte i disse bassengene minnet litt om stampen i Sirdal, men omgivelsene var jo helt annerledes.

Neste dag gikk turen videre til Waimangu-dalen som er et aktivt vulkanområde hvor det for over 100 år siden var et vulkanutbrudd hvor mange mennesker omkom. Kraterne fra tidligere vulkanutbrudd er gjengrodd, men i området er det i dag varme innsjøer og varme kilder. På grunn av mineralinnholdet i det varme vannet dannes avsetninger med fantastiske farger langs bekkefar og på platåer (se bilde under).

På den to timer lange turen i området passerte vi innsjøer i tidligere krater hvor temperaturen var over 50 oC.

Etter et par timer i Rotorua kjørte vi vestover mot Waitomo og grottene i dette området. Her finnes det over 300 underjordiske grotter hvor den lengste er nesten 15 km lang. I dag er 6 av disse grottene åpne for publikum og vi besøkte to av dem, nemlig Aranui Cave og Glowworm Cave. Fjellet i området består hovedsakelig av kalkstein og grottene er dannet av elver og bekker som opp gjennom årene har funnet sitt leie i det porøse fjellet. Sprekker i fjellet har gjort at overflatevann har lekket inn i grottene og etter tusenvis av år dannet kalkholdige avsetninger som mange steder er et flott syn. (Se bilde) Glowworm Cave, eller glødeorm-grotten som den vel kalles på norsk, var et veldig spesielt syn. Disse larvene eller ormene trives kun på mørke steder over vann og slike grotter er derfor ideelt bosted for disse. Vi ble fraktet i båt gjennom et mørklagt parti av grotten og over oss så vi en ”stjernehimmel” vi aldri tidligere har sett. Disse larvene hang nemlig tett i tett i taket i grotten og var selvlysende.

Vi har også vært innom en fuglepark, hovedsakelig for å se New Zealands nasjonalfugl, Kiwi. Denne fuglen er også et nasjonalsymbol for New Zealand. Bortsett fra noen få dyreparker i andre land, er det kun her at denne fuglen lever i naturen. Den er svært spesiell ved at den sover 20 timer i døgnet og trives best i mørke. Den er derfor som dere forstår vanskelig å ta bilde av, men skal den beskrives ligner den litt på en høne uten kam og med langt, spisst nebb. Den kan ikke fly.

Før vi avsluttet turen med bobil, tok vi turen rundt Coromandel-halvøya som ligger øst for Auckland. Terrenget her er kupert og varierende, med regnskog, grønne åser, skogkledde fjell og daler.(Se bilde) Langs kysten passerte vi mange idylliske steder og fine badestrender. Vi var innom en av de mest spesielle strendene, Hot Water Beach, hvor varmt vann finnes ved å grave en halv meter ned i sanden (se bilde under). Randi ble så forfjamset over det kokvarme vannet i sandgropene at hun lot havet og bølgene ta badesandalene som hun hadde satt fra seg på stranden.

I løpet av de 5 dagene på nordøya kjørte vi 1300 km. Altså har vi kjørt 3650 km totalt på New Zealand. Naturen har vært flott, men vi ble mest imponert over sørøya. Vi kjørte rundt i 13 dager, men kunne trengt ei ekstra uke for å få med oss alt. Vi fikk ikke med oss fjordene lengst sør på sørøya, og fikk ikke kommet oss lenger nord enn Auckland på nordøya.

Det er tydelig at de fleste av landets ca 4,1 millioner innbyggere bor på nordøya, for her var det mye mer trafikk. Forholdene var godt tilrettelagt for bobiler. Dieselen er billig, ca 4 kr pr. liter, mens prisen på bensin er vel 40% høyere. Vi har spist alle måltidene i bobilen. Hver dag har vi laget middag og prøvd mye av den gode maten som er å få kjøpt her. En dag stekte vi fiskefilet som kalles tarakihi. Den minnet litt om hyse eller lyr, men vet noen av dere hvilken fisk dette er?

Etter at bobilen var avlevert i Auckland hadde vi ett døgn før vi reiste videre til Cook Islands og Rarotonga i Stillehavet. Auckland, med sine 1,5 millioner innbyggere er New Zealands største by, og minner mye om vestlige storbyer med flotte hoteller og leilighetsbygg og mange moderne forretninger. Byen har det høyeste byggverket på den sørlige halvkule, og vi tok en tur så høyt vi kan komme i dette tårnet (Sky Tower), 220 m over bakken. Her kunne vi nyte den fantastiske utsikten over byen og den flotte solnedgangen. Vi hadde også en god og lang spasertur langs det travle havneområdet, og gjennom en av de fine parkene i byen.

Vi kan for øvrig opplyse Rigfar om at vi ikke har sett noen psykisk utviklingshemmede fakirer siden vi forlot Brisbane!