Kambodsja - Fra Angkortemplene til Phnom Penh

Etter en overnatting på Inter Hotell i den thailandske grensebyen Aranya Prathet, bega vi oss onsdag morgen mot grensen til Kambodsja. Ved den kambodsjanske grensen måtte vi skaffe visum, som kostet 20 USD for hver av oss. Etter at nødvendige skjema var fylt ut måtte vi betale 2-3 dollar ekstra for å få en rask behandling av søknaden, som de kalte det. Vi hadde lest om disse triksene grensevaktene brukte for å skaffe seg litt ekstrainntekter. Da vi så at alle andre betalte ”ekstraavgiften”, gjorde vi det samme for å slippe å havne bak i køen.

I den kambodsjanske grensebyen Poi Pet var første oppgave å skaffe skyss til Siem Reap. Vi fant etter hvert ut at myndighetene kontrollerer både buss- og taxitrafikken for turister mellom disse byene og at prisene derfor er relativt høye. Vi endte opp med å dele to taxier med to koreanske studenter og en inder. Turen tok ca 3 timer på en svært dårlig grusvei. Veidekket var så tørt at vi kjørte i skyer av rødt støv når vi passerte andre biler. Trær og hus langs veien var dekket av dette rødbrune støvet. Underveis hadde vi stopp for spyling av biler. Den ene drosjen hadde også en punktering på turen.

Vi reiste til Siem Reap for å se Angkor Wat (wat betyr tempel) og restene av de gamle templene i området. Dette var svært annerledes og på mange måter en spesiell opplevelse i forhold til andre historiske steder vi har besøkt på turen. Byen Angkor ble bygget i perioden 802 til 1432 e.Kr., og var på denne tiden et handelsmessig, politisk og religiøst sentrum for et stort sørøstasiatisk rike som strekte seg fra Burma i vest til Vietnam i øst. På det meste bodde 1 million mennesker i byen. Til sammenligning hadde London bare 50000 innbyggere på den tiden. Franske kolonister gjenoppdaget byen i 1860-årene og det antas at den da hadde ligget nesten øde i noen hundre år.

Den vanlige bebyggelsen i byen var opprinnelig trebebyggelse. Retten til å bo i steinhus var forbeholdt guder og gudekonger og det er restene av disse byggverkene som i dag er den store turistattraksjonen i området. Vi hadde egen tuk-tuk-drosje som tok oss rundt i området i to dager. Og området er stort. Det er størrelsen og forestillingene om hvordan dette området en gang har sett ut som er imponerende. En har virkelig følelsen av å vandre på historisk grunn når en befinner seg i området. Dekorasjoner på byggverkene og skulpturer er enkelte steder helt intakte. Andre steder er kun en ruinhaug igjen av byggverket, eller skog og trær har overtatt. Restaurering og gjenreising av enkelte byggverk pågår. Angkor Wat var i sin tid et pilgrimssted for buddhister fra hele Asia. I dag er tempelet et nasjonalsymbol for Kambodsja. Det å vandre rundt i disse omgivelsene synes vi alle fem var en spesiell og svært interessant opplevelse. Stillheten blant disse tempelruinene langt inne i jungelen må oppleves!

I området rundt templene var det salgsboder og restauranter. Barn var ivrige selgere av postkort og forskjellige gjenstander. Randi vil gjerne kjøpe av alle, men ser at hun må skuffe de fleste, selv om de vet navnet på hovedstaden i Norge og noen også har lært seg å telle til 10 på norsk for å tiltrekke seg mulige kunder. Best var vel den unge sjarmerende jentungen som spurte Vidar om han hadde kjæreste. Da svaret var nei fikk han forklart at dette var på grunn av at han ikke kjøpte postkort. Likevel, noen hjemme kan nok vente seg kort i postkassen i løpet av et par uker.

Etter tre overnattinger i Siem Reap, dro vi lørdag med buss til hovedstaden Phnom Penh. Bussturen tok 6 timer og veistandarden var bra. Bussen var fullsatt og vi var de eneste ikke-asiater i bussen. Landskapet i denne delen av Kambodsja er flatt og domineres av store, åpne rismarker, med spredte trær og palmer med kokosnøtter. Langs veien bor folk i små trehus eller hytter bygget på trepillarer en meter over bakken. Mange av disse er enkle stråhytter. På de små jordflekkene de har fått tildelt kunne vi mange steder se en ku, en gris eller en hane og noen høner som tuslet rundt sammen med barn og voksne i alle aldre. Et par banantrær og en hengekøye hadde mange funnet plass til i hagen. En stor høystabel var også å se mange steder. Langs veiene sees mange steder folk som drar oksekjerrer fullastet med forskjellige varer på vei til markedene som det er mange av. I skumringen og etter at de ble mørkt kunne vi se gruvene ble tent opp for matlaging. Selv om standarden i mange av hyttene nok en enkel, var tv på plass mange steder.

Nyttårsaften tilbrakte vi i Phnom Penh. Etter middag på en restaurant i nærheten av hotellet dro vi inn til sentrum av byen. Denne kvelden var svært mange samlet på fortauer og plener sittende på tepper eller matter for å spise og kose seg. De fleste var ungdommer, men også en del familier med barn. Når klokken passerte 12 startet oppskytingen av raketter i nærheten av Cambodiana Hotel som ligger ved Mekong-elven i sentrum av byen. For oss ble dette en spesiell nyttårsopplevelse, ikke minst det å kunne sitte ute med behagelige 25-26 grader hele kvelden.

Nyttårsdag besøkte vi Tuol Sleng-museet i Phnom Penh. For oss som har levd noen år er det som skjedde i Kambodsja under Pol Pot og Røde Khmer på 70-tallet noe som huskes. I løpet av noen få år døde nær en tredjedel av landets 8 millioner innbyggere under et av de verste politiske systemer verden har sett. Røde Khmer var en ytterliggående maoistisk organisasjon. Folk som støttet det tidligere Lon Nol regimet ble forfulgt, arrestert og henrettet. Alle bøker ble brent og mange med utdannelse ble ført ut i skogen for ”omskolering” og kom aldri tilbake. 17. april 1975 overtok Røde Khmer kontrollen i Phnom Penh. Hele befolkningen ble evakuert under påskudd av amerikansk bombing. Folk ble fratatt alle eiendeler, mange familier ble splittet og ble flyttet langt ut på landet fra landsby til landsby. Menn, kvinner og barn ble satt til å rydde skog og arbeide på rismarkene. Arbeidsdagene var ofte 12 -15 timer og matrasjonene var minimale. De umenneskelige forholdene i mange av leirene gjorde at mange døde av sykdom og utmattelse, andre ble henrettet eller torturert til døde. Tuol Sleng var en videregående skole i Phnom Penh som i 1976 ble omgjort til fangeleir. I dag er stedet et museum og det spesielle med museet er at bygningene er de samme som da det var skole og fangeleir her. Museet gir mange sterke inntrykk. Vi så en dokumentarfilm før rundturen på museet. For de som vil vite mer om forholdene i Kambodsja under Røde Khmer, kan vi anbefale boken ”Stay Alive, My Son” av Pin Yathay, som vi kjøpte i Chang Mai etter anbefaling fra andre. Boken er en selvbiografi om en som i løpet av et par år mistet 18 familiemedlemmer og til slutt klarte å rømme til Thailand som mange tusen andre gjorde i denne perioden. Selv i dag reagerer enkelte her på at de skyldige fra denne perioden ikke er straffet (Pol Pot og noen andre er døde). Vi har lest kommentarer om dette i en avis etter henrettelsen av Saddam Hussein i romjulen.

Phnom Penh er en trivelig by ved Mekongbredden med mange turister og hyggelige folk. Maten har vært bra og selv om byen har en del tiggere har ikke disse vært nærgående. Vi har vært litt rundt på lokale markeder og sett oss litt rundt i byen, men har også slappet av på hotellet eller lokale uteplasser. Temperaturen har de to siste dagene vært over 30 grader så det har vært i varmeste laget.

Idag tok vi fly til Bangkok og dro videre med buss ned til Koh Samed for å bade og sole oss noen dager. Ha en fin uke i det nye året alle hjemme.