Saigon - By med mange mopeder og krigshistorie

Vi ankom søndag formiddag til Saigon med fly fra Bangkok. Fra flyplassen dro vi med taxi til sentrum av byen, etter å ha stått i kø for passkontroll i over en time. Vi tok inn på et koselig hotell i strøket for ryggsekkturister.(se bilde). Prisene for overnatting her er lave, og vi betaler 25 USD pr natt for et dobbeltrom av beste standard (de luxe).

Offisielt heter byen Ho Chi Minh City fra 1976, men folk flest bruker navnet Saigon fremdeles. Vi har lest at Ho Chi Minh aldri besøkte Saigon, men vi vet ikke om det er riktig. Byen har ca 6 mill. innbyggere, og mer enn 4 mill. mopeder og scootere! Mopedene er billige i innkjøp og en kinesisk utgave kan fås til 300 USD. Det kryr av mopeder overalt, og de kommer mot oss som en vegg når vi skal forsøke å krysse gata. Biler derimot, er det mindre av her enn i de andre asiatiske byene vi har besøkt.

Første dagen var vi på togstasjonen og kjøpte billetter til togreisen videre til Hanoi. Dette er en strekning på over 1700 km, og vi planlegger derfor 3 stopp underveis. Billettene måtte betales kontant, og Harald dro av gårde på mopedtaxi for å ta ut penger i en minibank.

I går var vi på utflukt sammen med 8 andre turister til en forstad som heter Cu Chi og ligger ca en times kjøretur utenfor sentrum av byen. Her besøkte vi de berømte Cu Chi tunnelene. Dette er et nettverk av underjordiske tunneler i 3 nivåer, totalt 250 km. De ligger i et strategisk viktig område i nærheten av Mekong-deltaet mot grensen til Kambodsja. Gravingen av disse startet i 1949 mens Vietnam ennå var i konflikt med kolonimakten Frankrike. I disse tunnelene bodde folket. Her spiste, sov og arbeidet de, og de som ikke kriget, var kun oppe på overflaten av og til morgen eller kveld. Regjeringen i Saigon og amerikanerne ville flytte hele befolkningen fra dette området, men sammen med revolusjonshæren fra nord, brukte folket i området disse tunnelene som skjulested. Vi gikk rundt i området med guide og fikk se hvordan folk under krigen bodde og forsvarte seg. De mest utspekulerte feller ble laget for å stanse fienden eller unngå å bli oppdaget.. I forhold til amerikanernes bruk av bombefly og kjemiske våpen var de enkle våpen og metoder som lokalbefolkningen benyttet, ofte laget av bomberester. Vi fikk sett hvordan nedgangene til tunnelene ble kamuflert og fikk høre hvordan jord og masse som ble gravet ut også måtte kamufleres. Åpningene var ikke store og de måtte mange steder krype eller åle seg fram. Se bilde av Randi som går ned i en av tunnelene.

I Saigon har vi også besøkt krigsmuseet. Dette ga oss som var unge under Vietnamkrigen mange triste gjenopplevelser. Hvem husker vel ikke de mange triste bildene i norske aviser fra Vietnamkrigen med tortur, bruk av kjemiske våpen og de store sivile tapene (3 mill. drept og 4 mill. skadet). Aller best huskes vel bildet av den forbrente nakne jentungen på flukt fra amerikanske soldater sammen med andre barn. Det ga et sterkt inntrykk å se disse bildene igjen. De fleste av oss som var studenter tidlig på 70-tallet har vel deltatt i en eller annen aksjon mot Vietnamkrigen. Museet viste protester fra hele verden, deriblant fra et demonstrasjonstog i Moss. Amerikanerne trakk seg ut fra Vietnam i 1975, men er godt likte her. Dette er nesten litt uforståelig når en ser resultatet av den amerikanske bombingen i landet, både i nord og sør.

Saigon er en trivelig by med mange koselige spisesteder og maten er god. Det er mange turister i området vi bor, og restaurantene her har både kontinental og vietnamesisk mat. Første dagen spiste vi lunch på en kafe hvor det kun var vietnamesere. Menyen var på vietnamesisk og betjeningen kunne ikke et ord engelsk. Randi måtte da ta fram Lonely Planet boken og fikk forklart hva vi ville ha og maten var god. Det er svært trivelig å sitte på en kafe om kvelden og se på livet i gatene. En del selgere, de fleste ungdommer eller unge mødre med barn på armen som prøver å skaffe seg inntekter. Noen er handikappede eller har mén etter krigen.

Med hilsen fra oss på tur